Et liv under UDI og UNE’s åk!

11 okt 2011 Legg igjen en kommentar

av Asiya and Jens in Uncategorized

Hittil har UDI og Une brukt vår historie som fanden bruker biblen!

Vi kjenner oss faktisk ikke igjen, og de motiver som tillegges oss er uten for alle grenser.

Det er sant at vi begynte å kjenne hverandre i juli 2007 og møttes første gang i Egypt i begynnelsen av januar 2008. Det er videre sant at vårt forhold ble varmere og varmere helt fra første kontakt, også før vi hadde møtt hverandre.

Det er sant at jeg inviterte henne til Norge i mai 2008, og vi hadde det kjempefint sammen. Med turer både i skog og mark, og rundt i landet. Asiya likte naturen og menneskene her.Vi begynte allerede dengang å snakke om å gifte oss. Hun fortalte meg også at hennes far og bestefar planla å gifte henne bort i Turkmenistan.

Hun reiste tilbake i juni og fant raskt ut at bestefarens (patriarkens) planer hadde eskalert.

Etter å ha oppholdt meg mer eller mindre i 23 år i Russland, og reistover hele landet fra øst(Sakhalin) til vest (Viborg) og nord (Arkhangelsk) til syd (Tbilisi) kjenner jeg forholdene der etter min mening ganske godt, og snakker russisk sånn nogenlunde brukbart. Jeg liker å bo der og har mange venner over hele Russland.

Vi ble derfor enige om at hun skulle kom til Norge, og at vi sammen skulle se hvilke jobb muligheter det var her. Vi skulle også legge planer for å gifte oss.

Det er sant at hun komme i november og vi reiste rundt og forhørte oss om jobb muligheter. Desverre var det få pga språk barierer.

Mens hun var i Norge fikk vi vite at bestefaren vil gifte henne bort med en fetter, og hun ble selvfølgelig veldig redd.

Hun gikk på dette tidspunkt på universitetet i Troitsk,og ble redd for at hun ikke kunne fullføre studiene når hun kom hjem.

Hun hadde også nå begynt å gå i Høvik kirke hver søndag, og kunne ikke på noen måte tenke seg å bli en muslimsk kone.

Da jeg slapp henne av på Gardermoen for hjemreise lovet jeg å komme til Chelabinsk så fort som mulig.

Hun var livredd og gråten kom i strie strømmer.

Litt senere fikk jeg vite at hun hadde søkt asyl. Jeg avtalte med en gang at jeg skulle hente henne. Hele asylperioden bodde vi sammen hos meg uten kostnader for den norske stat, og alle vist hvor hun var hele tiden.

I denne perioden utviklet vår forhold seg enda mer. Vi reiste også litt rundt. Vi hadde en meget koslig nyttårsaften (russisk juleaften) sammen med min søster Solveig.

Vi fikk også moren hennes til å hjelpe oss med dokumenter og påvirkning av faren slik at våre planer om å gifte oss ble gradvis akseptert.

Da alle avslag for asyl kom i tur og orden, og uttransporteringen var et faktum, var vi allerede i god gang med gifteforberedelsene og jeg fikk raskt visa for å følge etter henne til Chelabinsk.

Vi giftet oss 25/7 2009 og hadde en liten fest med den nærmeste familie og venner.

Jeg var der sammen med familien 1 måned. Vi reiste med tog  til Moskva og ordnet med D-visum, trodde vi. Men da merket vi de første komplikasjoner. Vi trodde vi kunne slå oss ned der hvor vi trivdes best det være seg Russland eller Norge.Jeg dro hjem med dokumenter og registrerte oss i folkereisteret og div andre steder. Var bla annet flere ganger hos UDI.

Jeg reiste tilbake til Chelabinsk og var der ca 1 måned. Vi diskuterte hva vis skulle gjøre. Asiya ønsket å fullføre studiene i Troitsk, og vi diskuterte å bosett oss i Chelabinsk.

Norge var bare et av flere alernativer. Jeg måtte imidlertid finne et sted å bo i Norge, fordi familiehuset siden 1912, måtte selges i forbindelse med et arveoppgjør.

Jeg fant en leilighet i Larvik og holdet på å flytte inn da jeg fikk et hjerteinnfarkt. Måtte blokke opp arene i hjertet. Jeg fikk komplikasjoner og ble lagt inn igjen i hui og hast. Fikk operert inn startboks og pacemaker og var ute av stand til å gjøre noe fornuftig på flere måneder. Jeg fikk imidlertid ordnet med innbetaling av ca kr. 30.000 for statens uttransporterings kostnader for Asias retur til Russland

Asiya ble naturlig nok meget nervøs over min situasjon (jeg holdt faktisk på å stryke med, altså dø) og maste på UDI om å få komme for å se til meg.

Arrogante UDI vist ingen hensyn og tok dette bare som et forsøk på å få komme til Norge. Man skulle ikke tro det var mennesker som jobber der.

Idag lever jeg på en haug med medisiner som jeg tar både morgen og kveld. Kan vise liste, om nødvendig.

Det er faktisk jeg som er avhengig av å komme til Norge med jevne mellomrom for kontroll og medisinering. Eventuelt bo Norge . Det ville jo være greit om jeg kunne være her sammen med min lovlige hustru.

Jeg mener UDIs saksbehandlere  og hitil UNEs saksbehandler påtar seg et alt for stort ansvar når de pålegger meg enten å bo alene, eller finne et hjem i et annet land.

Asiya kunne helst bo i Russland hvor hun har sine studier, venner og familie. Men for meg er det i kaldeste laget om vinteren.

Etter at jeg gradvis frisknet til etter operasjonene har vi vært bodd sammen . I Moskva, på ferie i Tyrkia 3 uker samt  i Chelabinsk 3 månder for deretter å reise til Alanya 1 4/9 2010, og side n har vi bodd her. (altså mer enn ett år nå, og totalt tter sykdomen ca 1,5 år). Prøver å være her langst mulig, men nå begynner jeg å slippe opp økonomiske midler.

Sparepengene mine er nå oppbrukt og husleie i  Larvik er på etterskudd med 4 måneder. og strøm er heller ikke betalt så
strommen er stengt. Vår familie er avhengig av to  inntekter, men her i Tyrkia lever vi bare av min pensjon, samtidig som vi prøver  å betale regninger i Norge. Bare mine medisinutgifter er over kr. 1.000 pr måned  her i Tyrkia

Har også allerede droppet flere undersøkelser på sykehusene Rikshospitalet og i Tønsberg samt Larvik. Håper det ikke skjer noe drastisk av den grunn.

I verdens rikeste land må det være en skam at  det ikke bevilger nok penger til å få en normal behandlingstid for familie
gjenforenings saker både i UNE og UDI. At vi mener at UDI og UNE tar feil i sine
konlusjoner er så sin sak, og dette kan du lese mer om på våre WEBsider : http://www.asiyajens.n.nu hvis du har tid
Hva med oss som fortsatt venter på UDI eller UNE?
Det går altså an og komme forbi køen hvis man bare er viktig nok i Ida Børresen’s  øyne.  Vanligvis tar en klage til UDI minst 6 måneder og behandle. Selv skriver hun på twitter at saken allerede var om gjort,  det er overhengende sannsynlighets  overvekt for at hun farer med en skrøne her! Egentlig er det et hån mot alle oss andre!
Meg har hun og UDI blokkert på twitter fordi jeg har meninger som strider mot hennes og UDI, samt at jeg har ironisert litt over henne og UDI. Det rare er at UDI ansatte (henne) jevnlig besøker meg på min hjemmeside for å se hva jeg skriver.Enda rarere er det at jeg jo kan følge henne på twitter uten problem selv om hun altså har blokkert meg.
Matematikkprofessor Helmer Aslaksen  ble bønnhørt av den allmektige Ida Børresen, og fikk beskjed fra henne via E post om at hans kones oppholdstillatelse var innvilget. Jeg er glad på hans vegne!
 
Så tilbake til spørsmålet : Hva med oss som fortsatt venter? I Aftenposten  var det 330 innlegg om emnet , i hovedsak kritikk til UDI, og 906 som anbefalte artikkelen til andre.
Konklusjonen må være : Det er ingen ting å være stolt av! Det er politikerne som har gitt Ida Børresen all makt ”på himmel og på jord”. Men denne makten er begrenset av de økonomiske bevilgninger Stortinget bestemmer i hvert statsbudsjett. Det er altså  de som til syvende og sist er ansvarlig for den veldig lange behandlingstiden som UDI og også UNE opererer med. . Hvis man da ikke er matematikkprofessor.(Jeg går ut fra at de ansatte ikke somler unødig mye).
Akseptabelt?
Hadde ansatte i UDI eller UNE akseptert å leve avskilt fra sin kjære ektefelle i mer enn 2 år?
Hadde ansatte i UDI eller UNE aksptert at noen kunne besstemme at deres giftemål var kriminelt?
Hadde ansatte i UDI eller UNE godtatt at det var sansynlighets overvekt for (bare synsing) at det  ikke var reelt?
Hadde ansatte i UDI eller UNE godtatt at fremtiden  deres hadde vært avgjordt av en nyutdannet sekretær  med påskrift av en jurist?
Se samme spørsmål, og fler, kunne jeg gjerne stilt til statsminister Stoltenberg og politikerene på Stortinget.
Saksgangeen:
 Saksgangen gang i UDI og UNE kan best karaktriseres som subjektiv og kamerateri! Først tar en saksbehandler en avgjørelse ut fra de mest negative sansynligheter,I neste runde skal en saksbehandler som sitter ved siden av forsvare denne avgjørelsen (hun/han blir som aktor og dommer i klagesaken) Lite rettsikkert spør du meg. Senere gjentar det samme seg i UNE, en saksbehandler forbereder saken og en jurist sandpåstrør! Det er riktig at det kan legges ved nye opplysninger, men de blir ofte tilsidesatt, eller lite vektlagt. Hva skjer så i siste mulighet Jo som oftest en gjentakelse av den første behandlingen i UNE. ( en saksbehandler og en jurist) Det skal meget til for at legfolk får en sjanse til å være med på avgjørelsen, og hvis de er med så blir de gjerne lite hørt og er et gissel for jurist (nemsleder) Ja alt kan bare ses på som en stand rett, med litt pynt på!
Enklete oppsummerende kommentarer fra tidligere beslutninger:
1) Vi mener at avhørene vedrørende visum søknaden ble avviklet under meget kritikkverdige forhold. Asiyas pr. telefon mitt under middagsmat lagingen med en tolk som virket lite kyndig, og som prøde hele tiden og “putte” ord i munnen på hennes. Blandt annet hvordan vi lå sammen.(utrolig) Jens sitt avhør ble avviklet midt under sykdomsforløpet med hjertinnfarkt etc..Det er klart at under slike omstendigheter ble avhørennde der etter og lite seriøse, med rom for mange feil og mangler spesielt fra vår side.
2) Vi forstår at vi ikke kan klage på avgjørelses formen, men det er for oss helt ubegripelig at først UDI og spesielt UNE synes saken er så enkel at det ikke er nødvendig å høre mer, eller se på saken med andre og nye øyne. For oss virker det som om behandlingene bare er en blåkopi av den første avgjørelsen.
3) Vi har nå vanskelig med å stole på at UNE gir oss en rettferdig og fair behandling. Det virker som om UDI og nå UNE ønsker å få oss skilt ved avslag på avslag og lang behandlingstid. Ved å ta tiden til hjelp kan jo saken løse seg selv. Spesielt fordi Jens lever under høy risiko på grunn av hans sykdom og manglende lege og sykehus kontroll.
4) Vi har vanskligheter med å forstå at to mensker som elsker hverandre, og bevislig har gjordt det i lang tid, og ønsket å gifte seg, plutselig ikke kan gjøre det på grunn av avslag på asylsøknaden, uten at UDI og UNE mener at det er proforma. Betyr dette at UDI og UNE legger ned veto mot familiegjennforening hvis det er gitt avslag på asyl for de det er sansylighets overvekt på at de ikke elsket hverandre i det øyeblikk de giftet seg, men gjorde det både før og etter. Dette er dokumentert i mange videor og emailer etc på vår hjemmeside www.asiyajen.n.nu
Det er virkelig illa at de bruker aldersforskjellen som et argument.  En skulle tro at de hadde sjablonger, eller fasit i hånden når avgjørelser fattes (mer en 4 nei = avslag, selvom det er mer enn 10 ja)..
Filmer og emailerf er forøverig lagt ut på vår hjemmeside www.asiyajens.n.nu slik at de er lettere tilgjenglig hvis ønskelig.
Kan jeg straffes og utvises?
Jeg forventer at hvis UNE fremdeles kommer til at vårt ekteskap er proforma så reiser de også straffesak mot meg,

Hva er akseptabelt!

05 okt 2011 9 kommentarer

av Asiya and Jens in Uncategorized

Une forteller oss her at vi er kriminelle!

Hadde ansatte i UDI eller UNE akseptert å leve avskilt fra sin kjære ektefelle i mer enn 2 år?

Hadde ansatte i UDI eller UNE aksptert at noen kunne besstemme at deres giftemål var kriminelt?

Hadde ansatte i UDI eller UNE godtatt at det var sansynlighets overvekt for (bare synsing) at det  ikke var reelt?

Hadde ansatte i UDI eller UNE godtatt at fremtiden  deres hadde vært avgjordt av en nyutdannet sekretær  med påskrift av en jurist?

Se samme spørsmål kunne jeg gjerne stilt til statsminister Stoltenberg og politikerene på Stortinget.

Mens vi venter på UNE!

04 okt 2011 1 kommentar

av Asiya and Jens in Uncategorized

Lever for øyeblikket i eksil her i Alanya sammen med min vakre hustru. Hun er nektet adgang til Norge. Vi giftet oss for å leve sammen, så derfor er vi her i Tyrkia.Forsåvidt lider vi ingen nød her, og det er godt og varmt (nesten for varmt om sommeren). Vi begynner å bli lei av bading. Kveldene err ogå kjdelige med videofilmer hver dag. Det er vanskelig å få tidn til å gå! Dette er som å være i fengsel, uten å vite når vi kan slippe ut. Etter avslag i UDI to ganger og en gang i UNE venter vi nå på den endelige dommen. Det tar tid og bare på siste avgjørelse har vi ventet siden januar. Økonomien skranter og snart blir leiligheten vår i Larvik solgt av borettslaget på grunn av manglende innbetalinger av husleie. Er det akseptabelt å behandle mennesker slik i Norge?

Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 59 andre følgere